Camino Real de Invierno

Camino Real de Invierno ble etter hvert en alternativ rute til Camino Francés, som man kunne bli nødt til å benytte på vinteren når det ble så mye snø at fjellovergangene på grensen til Galicia var sperret. Spesielt utsatt var Sierra de Courdel ved O'Cebreiro hvor det også den dag i dag hender at landsbyen er innesnødd for opptil en uke om gangen. Den fikk også tilnavnet real da den var noe mindre slitsom og derved mere passelig for de kongelige pilegrimer, selv om de satt til hest. Infrastrukturen på denne ruten var vel også mere utbygd på den tiden, muligens en arv fra romertidens virksomheter i området.

Når det er vinter og snø er det tryggere å følge den lavere "vinterruten" som går vestover langs dalføret til elven Sil. Ruten er ca. 257 km lang og starter nordvest i regionen Castilla y Léon i pilegrimsbyen Ponferrada, som ligger på Camino Francés og er godt kjent for sin imponerende tempelridderfestning. Veien er relativt godt merket, men det kan påpekes at det enkelte ganger er et savn at oppfølgingsmerkene etter veikryss etc. ikke kommer så snart man skulle ønske. Da varer uvissheten litt lenge og tvilen trenger seg fram. Men normalt er veien grei å følge bare man har øynene med seg og ikke filosoferer seg bort.

Den første dagsmarsjen fra Ponferrada ender opp i den lille landsbyen Las Médulas. Den er så spesiell at den  må få litt ekstra omtale. Stedet ligger blant restene av en av Romerrikets største gullgruver som i over 200 år lønnet de romerske legionene under deres erobringer. Gruvene i området var vesentlige for Romas økonomi og det er beregnet at det i løpet av disse 200 årene ble utvunnet over 800 tonn med gull. Selve gruvedriften var også, og er fortsatt, samtidig et vitnesbyrd over romersk ingenørkunst, som er noe man kan beundre nesten overalt i Spania. Las Médulas har i dag helårsåpen overnatting og en god restaurant og den er vel verd å besøke for de historieinteresserte.

Vestover langs dalføret til elven Sil passerer man i tur og orden de koselige småbyene O Barco, A Rua, Quiroga, samt flere små landsbyer, alle med sine spesielle mattradisjoner som de er tydelig stolte av. De siste 7 km er en lett vandring i behagelig terreng før veien går inn i Monforte de Lemos. Denne småbyen har 27.400 innbyggere og er godt utbygd med nødvendige fasiliteter, inkludert buss- og togterminal. Byen er også kjent som det skolestedet i Spania som først åpnet for allmuens tilgang til høyere utdanning, noe som var ganske uhørt tidligere. Skolegang var noe som overklassen ville ha for seg selv, kunnskap var farlig å gi til andre. Monforte  har riktignok intet eget pilegrimsherberge blant alle sine gode overnattingsmuligheter, men til gjengjeld ligger byens Parador-hotell i et flott restaurert kloster på toppen av et høyt fjell midt i bykjernen. Det betjener med stil og verdighet også enkle pilegrimer som besøker hotellet, selv om det bare er for en kopp kaffe eller et lite glass sherry. I katedralen ved siden av kan man søke både gode tanker og god utsikt over veien framover neste dag.

Veien videre fra Monforte passerer gjennom den lille byen Chantada med 9.000 fastboende. Den ligger på hovedveien fra Lugo til Ourense (Gullbyen) og har flere daglige bussforbindelser i begge retninger. Men før man kommer til Chantada må man krysse elven Miño som renner i en dyp dal, og det kan være slitsomt. Det er en bratt nedstigning før en tilsvarende krevende klatring opp på den andre siden. Tungt, men det gir en fantastisk utsikt fra begge sider.

Man vandrer deretter gjennom Rodeiro til neste småby Lalin som også har flere gode restauranter og hoteller å by på. Byen ligger bare 3 km før Vinterruten slutter seg til Via de la Plata ved Laxe, så den er et godt alternativ for overnatting. Fra Laxe er det et område fram til Santiago som for en tid framover vil være sterkt preget av store veiutbygninger med sitt livlige kaos. Derved vil det etter hvert dukke opp flere midlertidige omlegninger for vandreveien vår. Disse krever da litt ekstra oppmerksomhet for  ikke å ta feil veivalg. Så man må ikke la seg rive med og se for mye på de himmelhøye betongkonstruksjonene som, nesten mot tyngdekraften, støpes langt oppe i luften. Det er også imponerende ingeniørkunst, kanskje en arv fra Romertiden, og man må innrømme at det ikke er bare her i vårt land at veiutbyggerne sliter med høye fjell og dype daler, samt litt vanskelige bergarter.

Når man så etter hvert nærmer seg Santiago fra syd har også denne vandreveien sitt eget lille lykkested, sin egen Feginsbrekka. Det opplever man når man på en liten åskam plutselig runder et hus og ser katedralen i Santiagos kjente profil på høyden langt foran seg. Da er det bare en liten dalbunn å forsere og så har man nådd fram til målet og kan vite at man også selv har holdt mål gjennom strabasene og forsakelsene. Man har også fått oppleve gledene av selv å yte noe.

 

Gratulerer!